«MED HÄNDEL BADER VI ALLTID I LYS; hos Bach må vi bevege oss inn i det», har historiker og musikkritiker Erling Sandmo skrevet. I Johann Sebastian Bachs kantate Nun komm, der Heiden Heiland (BWV 61), fremført første gang til Advent i 1714, kan vi oppleve noe av denne «motstanden» allerede i åpningskoret, en mollstemt koralfantasi i fransk overtyrestil. Satsen kan høres litt streng og utilnærmelig ut ved første møte, men gir mye tilbake, også lys, dersom man nettopp prøver å bevege seg aktivt inn i den.
Nun komm, der Heiden Heiland har røtter og forbindelser både tilbake og frem i tid. Tekstens utgangspunkt er hymnen Veni, redemptor gentium, skrevet av biskop Ambrosius av Milano allerede på 300-tallet, og bearbeidet til tysk av Martin Luther i 1524. Her hjemme har den funnet veien til Norsk salmebok i form av en av de eldste kjente salmene som fremdeles synges, adventssalmen Folkefrelsar til oss kom, basert på Luthers versjon og den opprinnelige gregorianske melodien. Samtidig lever også den latinske teksten videre gjennom nålevende komponisters tolkninger, for eksempel Andrew Smiths Veni, redemptor gentium. På denne måten kan Nun komm, der Heiden Heiland stå som et eksempel på hvilken relevans og kraft kirkemusikken og salmene har og har hatt, fra oldtiden og helt frem til vår tid.
Men tilbake til Bach: åpningskoret i Nun komm er som nevnt skrevet i fransk overtyrestil. I operaforestillinger i Frankrike på den tiden Bach skrev kantaten, ville selveste kongen normalt ha entret rommet i det overtyren ble spilt. Bach ønsker en annen konge velkommen – Kristus frelseren. Temaet i teksten er ellers Kristi menneskelighet og guddommelighet, slik de kommer til uttrykk gjennom jomfrufødselen. Det kjente bass-resitativet Siehe, ich stehe vor der Tür, med tekst fra Åpenbaringen, handler om Guds fellesskap. Ved hjelp av pizzicato i strykerne, formidler Bach i løpet av bare ti takter hvordan Kristus banker på døren, og sier: «Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham, og han med meg».
I siste sats av kantaten, den jublende sluttkoralen Amen, amen! Komm, du schöne Freudenkrone, finner vi – riktignok litt skjult – spor av en annen melodi som ofte synges i forbindelse med jul, nemlig Wie schön leuchtet der Morgenstern, skrevet av Philipp Nicolai i 1597, kjent fra Norsk salmebok som Ei morgonstjerne klår og fin. Og i det kantaten rundes av, og vi har beveget oss inn i lyset – i dette tilfellet lyset fra morgenstjernen – kan vi slå fast at musikkens kilder ofte dukker opp der man minst venter det, og peker både forover og bakover i tid.
Medvirkende:
Ann- Helen Moen og Magnus Staveland er solister.
Barokkanerne
Oslo Domkor
Vivianne Sydnes, dirigent